I KJÆRLIGHET TIL TINGENE - av Kirsti Ladegård


We are nowadays oppressed by objects, and they dehumanize us.

Puppeteers however, use objects to communicate with people, in other words,

they put life back into the things that are draining us of life

Henryk Jurkowski


Levende vesener tilhører en verden i uopphørlig bevegelse og stadig skiftende betydninger. Tingene hører til i en annen sfære.

Hvem har ikke følt det urovekkende ved måten et ubesjelet objekt, en tilsynelatende livløs ting kan sette fantasien i sving?

Selv de simpleste gjenstander som ligger bortkastet og glemt i krokene representerer en fremmedartet og mystisk viten. Ethvert objekt besitter sin egen spesielle kunnskap, og snakker til sjelen med en egen form for veltalenhet.

Materien er det mest vergeløse vesen i kosmos. Hvem våger å tro at man kan forme den for spøk? At ikke spøken vil vokse seg inn i den som skjebne, som bestemmelse?

Enhver som har besøkt et vokskabinett vet at disse voksdukker er parodier på levende vesener, men hvilket tragisk alvor de utstråler!

Man kan bare forestille seg hvilken smerte, dump og uforløst, som er innesperret i disse dukkene som ikke vet hva de er eller hvorfor de må forbli i denne parodiske form som er påtvunget dem.

I den andres blikk blir jeg til, sier filosofen Emmanuel Levinas.

Hvordan reagerer vi da overfor dukkens blikk: denne vesentlig andre; en kunstig skapelse, en fremmed, og allikevel ikke, for den er skapt i vårt eget bilde.



Gjennom dukken dupliserer jeg mitt jeg for å bekrefte min eksistens.

Dukken forlenger min eksistens, derfor begjærer jeg den:

dens blikk og ansikt, dens hemmelighetsfulle nærvær som allikevel er fravær...

Jeg ønsker å fravriste den dens hemmelighet, jeg vil trenge inn i dens mysterium.

Jeg identifiserer meg med dens tragedie: motsetningen mellom dens ambisjon og

dens mulighet den ønsker å bli levende, men kan det aldri.

Det finnes mange fortellinger som lengter etter å bli fortalt.

PERSONA forteller bare en av mange mulige.

Vi søker svar på det gamle spørsmålet: Hvem er jeg? Hva er min historie? Når dukkene leser teksten blir teksten flertydig: Jeg er ikke en, jeg er flere, for jeg er uløselig knyttet til Den Andre, til du.

Den Andre finns alltid der. Noen ganger kun som fravæ r.

I seksualiteten møtes jeg og du.

Men at det skulle finne sted noen sammensmeltning er kun en gammel romantisk ide. I erotikken er Den Andre et dypt hemmelighetsfullt vesen. Levinas kaller erotikken en relasjon med selve Annetheten, selve det hemmelighetsfulle, det vi aldri kan gjennomskue fordi dets vesen er å skjule seg.

Og hva er kjæ rtegn? Det er søkningen etter kjæ rtegn. Det er dette å ikke vite, det er en lek med noe som alltid skjuler seg, noe som aldri kan bli vårt, det uoppnåelige, det som alltid skal komme, fremtiden.

I kveld skal dukkene tre ut av sin tilvæ relse av stillhet og urørlighet og møte publikum i teatersalen. Nå står de oppstilt i tilsynelatende opphøyd ro bak scenen. De ser ut som de hviler i sin forventning. Selv i sin sjelløshet utstråler de en særegen form for verdighet. De likner stumme guddommer.

Enhver forestilling er en fremstilling, et bilde av verden slik noen har sett den. Den skiller ikke mellom virkeligheten og sin visjon av virkeligheten.

Den som tror fullt og helt på sin drøm er i stand til å fremstille den som en realitet.