MATERIEN HAR SJEL - av Kirsti Ladegård der det er ikke lenger er subjektet som begjærer, men objektet som forfører. Jean Baudrillard Det hersker dyp konsentrasjon i prøvesalen. På et stort bord drapert i sort ligger et objekt: en torso. En kvinnekropp uten armer og ben, men med myk mage, runde hofter og kjønn. Vi kaller henne O. Per Arne studerer det han har foran seg, med ærefrykt, nyskjerrighet og en god del skrekk. Han tar tak rundt hoften hennes med den ene hånden. Den andre fører han inn i en åpning i ryggen hennes. Han beveger hånden forsiktig langs innsiden av det tynne mageskinnet hennes. Magen trekker seg sammen og vider seg ut. Hun puster. På en søyle et stykke fra bordet ligger O`s hode.Ved siden av hodet ligger en hånd. Hodet hviler på hånden. Det sover. Kirsti står bak søylen, hun har høyre hånd inni hodet. Det ligger helt stille. Hun fokuserer på Per Arnes arbeid med torsoen, konsenterer seg om å lytte til pusten, prøver å finne Per Arnes rytme. Når hun synes hun har den, begynner hun forsiktig å bevege hånden inni hodet, lar det løfte seg en tanke på innpust og gir hele sin tyngde til underlaget på utpust. Husker hvordan det er å sove: hvordan kinnet glir mot puten, hvordan hodet føles tungt; hvordan det plutselig kan rykke til i det man sovner eller ved en plutselig uro i drømme. Hun lar hodet puste sammen med torsoen, som om de var samme kropp, som om de ikke var adskilt. Det føles som å være i en drøm: En amputert kropp leter etter seg selv. Nå river hodet seg løs fra søvnen, løfter seg fra underlaget og åpner øynene. Som i en halvt bevisst tilstand begynner det å sveve. Det svever hen mot torsoen, blir hengende over den et øyeblikk, og lander deretter på halsen. Nå er O mer enn et objekt, nå er hun blitt en person med tanker. Hun kan se seg selv og verden. Hun har våknet. Men hva har hun våknet til? Hun kan vanskelig bevege seg, uten armer og ben som hun er. I sin amputerte kropp er hun lenket til dette stedet. Dette er hennes verden: denne kroppen, dette stedet. O prøver å forstå sin egen kropp. Hun likner en baby som ennå ikke vet hva den er. Hun prøver å være i sin kropp. Hun kjenner etter: Det er besværlig å puste, besværlig å bevege seg, besværlig å løfte hodet. Hun krøker seg sammen og strekker seg ut, lander på ryggen og ruller frem og tilbake som en kjempestor bille. Ubehag. Kroppen er ubehag. Per Arne og Kirsti arbeider tett sammen. Han beveger kroppen, hun følger på med hodet. De er som to sjeler som prøver å bli samme kropp. For å finne en felles rytme lener de seg på hverandre, lytter til hverandres minste impuls. Etter noen dagers arbeid har de begynt å forstå hverandres rytme, den andres måte å bevege henne på. De prøver ikke å lage noe, prøver ikke å finne på noe morsomt og overraskende. De forsøker bare å forstå henne, hva hun er, hva hun kan. De er to hengivne som prøver å få liv i en død gjenstand. Dypt konsentrerte og sansende prøver de å leve oss inn i dette vesenet, denne underlige skapningen uten språk, men med en hud som reagererinstinktivt og sanseligpå enhver impuls. Nå bringer Kirsti inn hånden, den som tidligere lå under hodet hennes. Den dukker opp umerkelig og blir liggende avslappet på O`s hofte. Så begynner den å undersøke kroppen hennes. Kroppen lytter. Hodet løfter seg og ser på hånden. Er det hennes hånd, eller en annens, en fremmeds hånd? Det er tvetydig. I det ene øyeblikket er det hennes hånd i forlengelsen av en arm vi ikke kan se, men som vi allikevel forestiller oss så klart og tydelig som om den virkelig var der. I det neste øyeblikk brytes illusjonen: hånden beveger seg i en umulig stilling, armen blir borte og hånden tilhører ikke lenger henne. Plutselig blir dens ferd over kroppenfarlig, uforutsigbar. Det er foruroligende. Hva vil dennne hånden? Spenningen stiger. Vi befinner vi oss midt i utforskningen av O som erotisk objekt. Det føles absurd og vakkert på en gang. Etter denne improvisasjonen tar vi pause. Vi er slitne, men vi smiler: Dette funker. Det funker som bare helvete. Gerd, regissøren er vill av begeistring: Figuren er fantastisk uttrykksfull, selv når det jobbes helt minimalistisk med den, bare med pust og små bevegelser. Den setter i gang massevis av sterke bilder og assosiasjoner omkring kropp og identitet, vårt tema i denne forestillingen. Mens vi lager kaffe snakker vi om hud. Jeg leser om igjen en tekst av Steven Shaviro som er en del av inspirasjonen for denne forestillingen: Huden er en hinne; den skiller innsiden fra utsiden. Den sørger for grensen mellom meg og verden. Huden omslutter meg i meg selv, samtidig er den min utgang til å nå deg. Se hvordan jeg strekker meg ut etter deg; men huden er som en fengselsmur: den isolerer oss hver i vårt rom, tillater oss å kommunisere kun ved hjelp av kakkingog bankingÉ Grensen mellom meg og verden; en ytterst sårbar grense. I lunsjen snakker vi om relasjonen mellom dukken og dukkespilleren. I figurteatret er det blitt mer og mer vanlig å se dukkespillere som animerer sine figurer i full synlighet. Det handler ikke bare om å synliggjøre relasjonen mellom manipulatoren og objektet, men faktisk om å iscenesette denne relasjonen. For hvem er dukkespilleren? Er hun dukkens medspiller, motspiller eller nøytrale hjelper? Den dukkespiller som velger å være synlig på scenen sammen med dukken må arbeide med å være til stede i sin egen kropp og i dukkens kropp samtidig. I figurteatret sirkulerer energien i trianglet: spiller-objekt-publikum. Det er en komplisert informasjonsstrøm som krever presis artikulasjon av dukkespilleren, siden det er hun som til enhver tid bestemmer hva det er publikum skal se: er det spilleren selv, eller objektet, eller relasjonen mellom de to? . Publikums fokus vil i utgangspunktet alltid hvile på den levende dukkespilleren, inntil dukkespilleren via urokkelig konsentrasjon på dukken tvinger publikums fokus over på dukken. Å være dukkespiller handler om evnen til å projisere pust, liv og bevegelse fra sin egen kropp uten å ta fokus fra dukken. Allerede i relasjonen mellom dukkespilleren og dukken ligger en dramatisk konflikt latent. For dukken er jo en slave, og manipulatoren dens herre som bestemmer over dens liv og død. Jeg har sett mange forestillinger som iscenesetter dramaet om marionetten som forsøker å flykte fra sin herre uten hell. Til slutt griper den en saks og klipper over trådene som lenker den til sin slavedriver, med det sørgelige resultat som enhver kan tenke segÉ Å være dukkespiller er å projisere liv inn i et dødt objekt. Vi som har opplevd magien ved det kan slutte oss til de gamle sjamaner som visste som oss: materien har sjel.