KRISTIAN SELTUN - programtekst

Store forventninger er del 2 i Hollow Creatures trilogi In Memoriam to Identity, basert på tekster av den amerikanske forfatterinnen Kathy Acker.

Mens del 1, Persona, tok utgangspunkt i et bredt utvalg av Ackers tekster, er grunnlaget for Store forventninger i all hovedsak å finne i romanene Great Expectations og Blood and Guts in High School. Ikke desto mindre reflekterer ekstraktene en stemning som er karakteristisk for hele Ackers forfatterskap, i såvel form som innhold: anekdotene som til tross for sin fragmentariske utlegning likevel synes å peke inn mot et helhetlig univers; et univers av myter, klisjeer, stjålne passasjer, personlige beretninger; om oppvekst, tiltrekning, oppbrudd, nærhet, kjød og tilstedeværelse og fortapelse i livets mangslungne geografi. For det er i korthet det hun er, Kathy Acker, en livets forfatterinne.

I sin abrupte tilnærming, hvor hun ofte lar en følelsesmessig råhet fremtre i det språklige og i karakterenes holdning, kan Acker synes kynisk, avstumpet og desillusjonert. Like fullt tvinger ønsket om en helhet, en trygghet, seg igjennom - en ydmyk og bunnløs respekt for det faktum at det autentiske ikke lar seg utleve, at sannheter fortrenges like fort som de synes å være begrepet: vi er alle hver for oss alene; vi vil ikke være alene, men vi kan ikke være sammen for alltid; savnet. Kjærlighetens vei er det positives konstruksjon, tilvirket av håpets kunstferdighet, og derfor like farlig å gi seg inn på som det å kaste seg ut i tomhetens dragsug. For et eller annet sted på veien kommer likevel bruddet, og da kan en like gjerne ha lært seg at konstruksjonen har det løsrevne som ufravikelig forutsetning. Slik sett er Ackers romantikk dekonstruksjonens romantikk. Og det kunstferdige dyrkes best, menneskelig sett dypest, om en gir autensiteten på båten. Kun i fetisjen er rammen satt for en trygghet og et mellommenneskelig spill hvor innsatsen ikke slås til null av sviket.

En inngang til det autentiske finner Acker likevel i drømmens struktur, hvor også en helhet kan gripes som ikke begrenses avgjentakelsen og det automatiserte blikket. Her finnes friheten til å kartlegge erfaringene fra virkeligheten, for her kan en skifte terreng hurtig nok, slik at fragmentet unngår å bli plassert i et entydig mønster - annet enn labyrintens mønster, hvor subjektet er eneste koordinatpunkt.

I Hollow Creatures forestilling spinnes drømmen inn i et landskap av erindringsbilder om opprinnelse og fornemmelsen av den alltid forestående tilintetgjørelsen. Det utlevde gjenspeiles i subjektets seksuelle erfaring. I det seksuelle møtet utvides koordinatpunktet til å omfatte mer enn subjektet alene, samtidig som flyktigheten undergraver kjærlighetens konstruksjonsvilje, romantikken. Kjærligheten kan ikke skapes, bare leves. Å tro noe annet ville være å pakke virkeligheten inn i illusjoner. Og så er det jo likevel nettopp det vi gjør. Fordi vi har så store forventninger.