Figurteatret kjennetegnes ved at det er både en plastisk og en dramatisk form. Figurteater er ikke nødvendigvis dukketeater, men kan være det. Figurteatret fokuserer på skuespilleren som manipulator. I møtet mellom kroppen og objektet iscenesettes en rekke relasjoner som reiser noen paradokser:

-Hvordan kan de to former for tilstedeværelse: objektet og den gestiske skuespilleren bli artikulert - når disse to i utgangspunktet skulle ekskludert hverandre?
-Kan tilstedeværelsen av skuespilleren og objektet skape en relasjon av gjensidig, innbyrdes verdi?
-Hvordan er det mulig å være til stede ved objektet og på samme tid være usynlig? Finnes det en måte å være usynlig på uten å være fraværende?

For å finne en organisk kvalitet i relasjonen mellom spilleren og objektet er det nødvendig å undersøke hvordan spilleren kan formalisere sin fysiske kropp i forhold til hvordan denne kroppen skal oppfattes som bilde, som forestilling.I figurteateret sirkulerer energien i trianglet spiller-objekt-publikum. Det er en komplisert informasjonsstrøm og det krever presis artikulasjon av spilleren for å lede publikums fokus. Det er spilleren som i enhver handling på scenen bestemmer hva publikum skal se:er det spilleren selv, objektet eller relasjonen mellom de to? På samme tid styrer spilleren vekselvirkningen av tilstedeværelse/fravær: hvem manipulerer hvem? Og i hvilket øyeblikk?

Spillerens kropp involverer seg dypt i objektet, med risiko for å "ofre" både den billedlige og den reelle kroppen for å gi objektet liv. Til gjengjeld gir objektet tilbake sansning og erkjennelse. Objektet organiserer mening til den billedlige kroppen i det at det nettopp definerer seg som objekt og dermed blir en gjenstand for begjær.

Dukker er døde objekter som puster og beveger seg som om de var levende. Dukkene er kunstige skuespillere, i seg selv symboler på lengselen etter en egen identitet, etter det ego den ikke har… Dukken har ikke noe privatliv. Den er helt og holdent overlatt den masken, den rollen den er tildelt. Den har ingen frihet. Den er sperret inne i kroppen, i dette stivnede uttrykk som dukkemakeren har gitt den, til evig tid…

Dukkenes kropper rører oss ved sin lengsel etter å bli levende. De minner oss om vår egen lengsel etter å være levende, og dermed også om døden; en død som det moderne mennesket nesten har greid å avskaffe.